Kristiansund Sjakklubb

En nestor fyller 70

Av Eilif Odde
(27. april 2008)
 

Karl W. Strand - nestor og æresmedlem. Foto: Roger Hojem

En av Midt-Norges mest markante sjakkspillere gjennom flere tiår, Karl W. Strand, fyller 70 år mandag 28. april. Det gjør han i visshet om at han fortsatt er i stand til å skape store problemer for de fleste sjakkspillere.

Jeg har hatt gleden av å kjenne Karl helt siden jeg tok mine første skritt i Kristiansund sjakklubb tidlig på 1970-tallet. Da var han for lengst en etablert mesterspiller. I Kristiansund, som på den tid hadde flere sterke spillere, var det stort sett bare lillebror Torger som kunne frata Karl pokalene. Ikke så rart, kanskje, for Torger var den gang blant de 10-15 beste i landet.

Jeg fikk tidlig et godt forhold til Karl. Jeg tror han så at guttungen på 12-13 år hadde et talent. Muligens likte han også måten jeg spilte på. I alle år har Karl og jeg hadde mange likhetstrekk, ikke minst vår forkjærlighet for sluttspill.

Vi var flere unggutter som begynte samtidig. Karl tok seg tid til å spille mot oss alle. Jeg nøler ikke med å si at det er hans ære at jeg har nådd det nivået jeg har innenfor sjakken. Noen ganger har han på sin lune måte sagt at han ser på meg som en "sjakklig sønn". Det er et utsagn jeg setter pris på.

Men på sjakkbrettet har han aldri tatt spesielle hensyn. Jeg husker fortsatt starten på vårt første seriøse turneringsparti. Det kan ha vært i 1973-74. Jeg hadde hvit, og spilte 1.d4. Vi havnet i en dronninggambit, hvor jeg gikk i den klassiske fellen med å tillate dxc4, slik at begge løperne (d3 og g5) sto i slag. Jeg tapte, selvsagt.

I 35 år har vi kjempet om poengene. De siste årene har jeg kanskje en liten plusscore, men Karl holder koken imponerende godt. Se på ratingtallet hans: imponerende 1930. 70 poeng til, og han er klar for Mesterklassen i NM!

Karl liker ikke å tape. Særlig ikke for spillere han mener han bør kunne spille jevnt med. Den som ikke kjenner ham, kan komme til å misforstå reaksjonen hans.
Jeg skjønner ham. Fordi jeg er av samme typen selv. Det handler aldri om manglende respekt for motspilleren, det dreier seg om at man selv ikke har gjort en skikkelig jobb. Min påstand er at denne formen for reaksjon, kall det gjerne en slags ærgjerrighet, er helt nødvendig for å bli en brukbar sjakkspiller.
Men for all del: Karl er en svært hyggelig person og sjakkspiller, og et sosialt midtpunkt. Jeg kjenner ingen som har kost og fortsatt koser seg så mye med et sjakkparti. Jeg har ikke tall på alle de hyggelige klubbkveldene vi har hatt sammen, eller sene fredagskvelder (og netter) med lynsjakk og en pils.

Karls yrkesaktive karriere har i vesentlig grad bestått av å jobbe på konfeksjonsfabrikk og på Havnekontoret i Kristiansund kommune. Han har vært aktiv innenfor foreningsarbeid, han var (er?) en ivrig frimerkesamler og en kløpper i kryssord. Etter at han ble pensjonist, har han tatt på seg å være styreleder i borettslaget.
Han har hatt alle verv i sjakklubben, selvfølgelig. I 1992, etter at vi hadde arrangert NM i Kristiansund, hadde jeg gleden av å feste nåla på jakken hans som viser at han er æresmedlem i klubben.

Jeg er overbevist om at vi kan glede oss over Karls tilstedeværelse i klubben i mange år framover. Og jeg er like sikker på at han fortsatt kommer til å lage vanskeligheter for mange av oss på de 64 rutene.